Statestikk og en liten artikkel

Statestikk, her er de rene tallene fra hundedatabasene. Da er det tatt med hunder som er frirøntget tidligere eller fått diagnosen gjenntatt ved senere øyenlysning eller frilyst etter mistanke.

2008-2012 i Finland er hunder med anmerkning på øynene 8,1 %.  196 stk er undersøkt i perioden.

2000-2012 i Sverige er hunder med anmerkning på øynene  16,6 %. 36 stk er undersøkt i perioden.

2000-2012 i Norge er hunder med anmerkning på øynene 20%. 5 stk er undersøkt i perioden.

Jeg hadde veldig lyst til å lage en statestikk over alder også, men akkuarat nå rekker jeg ikke det. Jeg regner med at de som faktisk er intressert i dette og ikke bare skyver det bort som «vås» klarer se den statestiken selv. Men svært av de hundene som er undersøkt er over den alderen hvor utviklingssykdommer dukker opp.

Kanskje man skulle sammenlignet de tallene med antal som faktisk har HD eller AD? Vi er jo veldig opptatt av den statestikken og oppfølging på dette (det er jeg også).

Men jeg skal ikke oppfinne raketten på nytt. Tone sa dette på en veldig fin måte i en artikkel hun skrev på en annen rase, som man så litt de samme tendensene på. Og forklarer litt hvor feks avlsanbefalingene som Veterinærene har i Norge publiserer er hentet fra.

Ikke minst er Tone mye bedre ved pennen enn meg!

Tusen takk for at jeg får gjengi den 🙂

Øyesykdommer – ikke et problem hos de belgiske fårehundene? 

Først:

Jeg må få si at jeg skriver denne artikkelen mot min vilje – ikke fordi jeg ikke syns at øyesykdommer er viktig, men fordi denne diskusjonen har gått i mange år uten at man tar øyesykdommer alvorlig. Snarere tvert i mot, flerparten av de belgiske fårehund-oppdretterene har ment på i hvert fall de 2 siste oppdretterforumene at øyesykdommer ikke er et problem på rasen, uten at jeg forstår hvordan de har kommet til den konklusjonen.  

Det er altfor få belgere som blir øyelyst i utgangspunktet, og prosentandelen for affiserte hunder er langt høyere på øyesykdommer enn det er på f. eks HD eller AA. Det er f. eks HD-røntget 75 tervueren i 2009, men bare 34 er øyelyst. Det er 2 tervueren som er diagnostisert med HD grad C, resten er fri, men det er 4 tervueren med katarakt-diagnose samme år. Tilsvarende tall for groenendael er 49 røntgede hunder, 3 med HD-diagnose, 27 øyelyste, 4 med katarakt-diagnose. På malinois er ingen av de fire som ble øyelyst i 2009 affisert. Jeg er ikke spesielt flink i matematikk, men for meg så ser det ut som at antall øye-diagnoser prosentvis er dobbelt så mange som antall HD-diagnoser hos langhårs-belgeren – og allikevel hevder Norsk Belgisk Fårehundklubb at øyesykdommer ikke er et problem på rasen.

Pr. i dag er anbefalingene fra Norsk Belgisk Fårehundklubb at avlsdyr øyelyses en gang før første kull. Anbefalingen fra Gruppen av autoriserte attestutstedere for arvelige øyesykdommer, er innen ett år før hvert kull på avlsdyr, samt ved 1, 4 og 7 års alder for resten.

Det man øyelyser belgiske fårehunder for i dag, er først og fremst utviklingskatarakt (grå stær). Utviklingskatarakt er en type katarakt som kan utvikle seg over tid. Dvs. at selv om hunden blir øyelyst fri som ett eller toåring, så er den ikke nødvendigvis fri for katarakt som fire eller femåring. Derfor anbefaler øyelyserene at avlshunder skal øyelyses ikke mer enn ett år før parring. De ønsker også at vi øyelyser alle belgiske fårehunder ved 1, 4 og 7 års alder for å registrere og evt. behandle tilfeller hos de som ikke går i avl.

Alle typer katarakt er egentlig kortikale katarakter, og alle katarakter kan utvikle seg til total katarakt, beskrivelsen bakre polkatrakt går bare på hvor katarakten starter. Hvor katarakten starter er ofte typisk for noen raser, hos belgeren er det bakre polkatarakt, hos for eksempel flatcoated retriever er det fremre y-søms-katarakt, og hos cocker spaniel er det kortikal katarakt. Det anbefales ikke å bruke hunder med katarakt i avl.

Det er også flere kjente tilfeller av pannus (panøs keratitt, idiopatisk keratitt, kronisk superfisell keratitt, keratitt er sannsynligvis alle synonymer for pannus, i følge veterinær Opstad hos Norwegian School of Veterinary Science) hos belgeren. Det er stort sett voksne hunder som rammes av denne sykdommen. Pannus/keratitt er en kronisk betennelse i hornhinna, og regnes som en autoimmun sykdom. Da dette er en sykdom hunden aldri kan bli frisk av, som kan være smertefull, og som kan om den ikke behandles riktig føre til blindhet, er det viktig å ta den alvorlig. Det anbefales ikke å bruke hunder med pannus/keratitt i avl, og man anbefaler ikke å gjøre om igjen en kombinasjon som har gitt pannus/keratitt.

Bare for å ta med en tredje øyesykdom man finner hos belgeren – PPM (Persisterende Pupill Membran). Dette er rester av iris som har dekket øyet før pupillen utvikler seg hos fostrene, og problem kan oppstå når rester i form av strenger fra iris fester seg til linsen eller hornhinnens innside. Raser som basenji, chow chow og amerikansk cocker spaniel har dette som arvelig lidelse, og det kan forårsake problemer med synet fordi det kan oppstå grå stær eller hornhinneforandringer av slike rester. Den generelle anbefalingen – uansett rase – er at man kan bruke hunder med små forandringer i avl, men de bør fortrinnsvis pares med hunder uten slike forandringer. MEN! Det står også på de generelle anbefalingene at ”Ved funn av PPM uansett rase kan det krysses av for ”affisert” hvis forandringene er uttalte og man vurderer at disse hundene ikke bør brukes i avl”.

Litt om øyelysing:

Det er 19 autoriserte øyelysere i Norge pr i dag, liste over disse finner man på Den norske veterinærforening sine sider (www.vetnett.no). Det er også mulig å få øyelyst hunden på enkelte utstillinger (det er det som regel opplyst om i annonsen for utstillingen).

Selve undersøkelsen er fort gjort. Hundens øyne dryppes, så fyller man ut det man skal fylle ut på ECVO-skjemaet mens man venter på at øyedråpene skal gjøre jobben sin. Undersøkelsen gjøres i et mørkt rom, og utføres ved hjelp av spaltelampe-biomikroskop og indirekte oftalmoskop.

Fra Ellen Bjerkås’ artikkel i Hundesport 10/2005:

En hund med «mistenkt» mht en ervervet sykdom kan undersøkes på nytt av samme eller en annen øyelyser 6-12 måneder senere. Dessverre er det slik at i noen få tilfeller kan resultatet «usikker» eller «mistenkt» forbli den endelige vurderingen av hunden. Hvis en hund er undersøkt av to forskjellige øyelysere og har fått to ulike diagnoser, er det det «dårligste» resultatet som gjelder til hunden enten er undersøkt av et samlet øyepanel eller av en ECVO Diplomate. (Norges eneste ECVO Diplomate er veterinær Ellen Bjerkås. Forfatters anmerkning)

Den norske gruppen av øyelysere har utarbeidet avlsanbefalinger på grunnlag av kunnskap om arvelige øyesykdommer hos hunder i Norge, og også på bakgrunn av opplysninger fra andre land. Disse avlsanbefalingene blir jevnlig revidert og gir et godt grunnlag for hvordan ulike øyeforandringer håndteres.

På baksiden av øyeattestene står det blant annet: «Forandringene beskrevet under «Resultater» angår bare de rasene hvor tilstanden(e) anses å være arvelig betinget i landets rasepopulasjon, og som er inkludert i listen over aktuelle sykdommer for rasen på undersøkelsestidspunktet.». 

Vi avler hunder, ikke øyne.

Et argument som stadig dukker opp når man diskuterer avl og helse, er Astrid Indrebøs etter hvert legendariske utsagn ”vi avler hunder, ikke øyne”. Jeg tør påstå at det også er det mest misforståtte. Astrid Indrebø har aldri sagt at man ikke skal ta hensyn til øyne, eller hofter, albuer eller andre sykdommer, for den saks skyld. Snarere tvert i mot, hun er veldig klar på at vi skal undersøke, vi skal vite mest mulig om våre avlsdyr, om de sykdommene som er vanlig på vår rase. Og til tross for hva flertallet av oppdretterne av belgisk fårehund påstår, så sier autoriserte attestutstedere for arvelige øyesykdommer at både katarakt og keratitt er vanlige sykdommer på vår rase.

I NKKs seminarhefte ”Hund og Helse 2006”, har Astrid Indrebø skrevet en artikkel om hundens helse før og nå, og der skriver hun:
 Hvis en arvelig sykdom, eller en sykdom som mistenkes å ha arvelig bakgrunn, oppdages hos en hund, må man ta hensyn til dette også ved bruk i avl av hundens nære slektninger. Dette betyr ikke at alle hundens nære slektninger skal få avlsforbud. Det viktige er at dersom noen av disse hundene brukes i avl, må de pares med hund fra en familie hvor det er svært lav/ingen forekomst av denne sykdommen.

Hun sier også det samme i artikkelen fra avlsrådskurset i 2007 (skrevet av Laila Sognes Østhagen), at:
Det er en selvfølge at kun klinisk friske hunder skal brukes i avl; det er ikke nok at en avlshund er klinisk frisk – men det er en forutsetning for at den i det hele tatt skal kunne vurderes som avlshund. Hvis en arvelig sykdom, eller en sykdom som mistenkes å ha arvelig bakgrunn, oppdages hos en hund, må man ta hensyn til dette også ved bruk i avl av hundens nære slektninger. Dette betyr ikke at alle hundens nære slektninger skal få avlsforbud. Det viktige er at dersom noen av disse hundene brukes i avl, må de pares med hund fra en familie hvor det er svært lav/ingen forekomst av denne sykdommen.

Som dere kan se, så mener altså Astrid Indrebø at man ikke bare skal ta hensyn til avlsdyrenes helse, men også dennes nære slektninger – i ikke mindre enn to artikler om avl og helse. Jeg antar det er rimelig åpenlyst at om man skal kunne ta hensyn til arvelige sykdommer i avl, så er man også nødt til å VITE om arvelige sykdommer i avl – og på akkurat øyesykdommer, så har vi muligheten til å vite.

Den viktige helheten

Et annet argument når man diskuterer avl og helse, er at man må se på helheten. Jeg kunne ikke vært mer enig! Jeg syns dog at øyne er en del av helheten, at hunden kan se, er en del av helheten. At ikke bare avlsdyrene øyelyses, er en del av helheten for både rasen og hver enkelt oppdretters linjer. Dette har vi forstått når det kommer til HD og AA, vi vet jo at statistikken på linjene teller mer enn det enkelte individet? At man risikerer HD om man avler på den ene hunden som er fri, i et kull hvor resten er affisert? Så hvorfor er vi så motstridende når det kommer til øyne?

Hvordan er arvegangen? 

Vel, det er ikke et enkelt svar på dette, da arvegangen på katarakt kan være forskjellig fra rase til rase, så jeg låner både tekst og bilde fra veterinær Birgitte Grann Greves artikkel om katarakt (fra Hundsport 05/2008):

Arvelig katarakt er funnet hos en rekke ulike raser og arvegangen er kjent hos flere av disse. Nedarvingen kan enten være enkel recessiv (dvs. vikende), eller den kan hos andre raser anses å være av mer dominant karakter med forskjellig gjennomslagskraft (penetrans). Hos mange raser er fremdeles nedarvingen ukjent og den enkelte hundeeier må derfor vise fornuft og følge avlsrådets anbefaling i bruken av slike individer i avl. På neste side har jeg laget en enkel skisse av hvordan en hund som er bærer av katarakt parres med en annen bærer og hvordan dette kan gi et individ med sykdom. Sammensettingen av genene er mye mer sammensatt en dette, men det gir en pekepinn på hvordan enkelte anlegg kan bringes skjult videre i generasjoner, før de plutselig gir et individ med sykdom. En hund kan være ”frilyst” for katarakt, men fremdeles være bærer. Gentester vil i framtiden bedre kunne skille mellom bærere og reelt frie individer.
O = fritt gen, gir ikke katarakt.
X = recisivt eller ikke dominat gen for katarakt. Det må to slike gener til for at en egenskap fremtrer. Dyret er en bærer hvis det kun har ett slikt gen..

Det er to forskjellige typer katarakter, medfødt katarakt og utviklingskatarakt. Juvenil katarakt er utviklingskatarakt hunden har fått som ung, men ikke er medfødt (medfødt katarakt kalles kongenitale katarakter).  Årsaken til katarakt kan også deles opp i to, primær katarakt og sekundær katarakt. Primær katarakt er medfødt eller utviklingskatarakt, og er i all hovedsak arvelig, mens sekundær katarakt er ervervet katarakt, det vil si katarakt som oppstår etter skade eller sykdom. Det skal dog en ganske alvorlig og/eller langvarig skade/sykdom til for at linsa skal bli skadet nok til at det utvikler seg til katarakt – den ligger ganske beskyttet i øyet nettopp for at ytre skader ikke skal ødelegge linsens struktur.

På pannus/keratitt så vet man ikke hvorfor eller hvordan dette oppstår, utover det at det ”ligger i familien”, og derfor er arvelig. Utfordringen ved å få en faktisk oversikt over hvor mye pannus/keratitt som finnes hos belgiske fårehunder er at hundene ofte får sin diagnose hos vanlig veterinær – når sykdommen slår ut er den synlig for det blotte øyet, og hunden trenger ikke å øyelyses for å få sin diagnose, derfor blir den heller ikke registrert på dogweb.

Hvordan bekjempe øyesykdommer?

Som ved all annen sykdomsbekjempelse i hundeavl, så må man først og fremst innse at en sykdom kan være et problem. Neste skritt bør være å få oversikt over hvor stort problemet er, før man så jobber for å minimere risikoen for å få syke hunder.

 

6 kommentarer om “Statestikk og en liten artikkel

  1. Veldig interessant dette. Når det gjelder statistikkene, så vil jeg som statistikker si at det er bare Finland som har statistisk grunnlag for å si noe om andel øyesykdom hos kelpie. Tilsvarende i Tones materiale – antall øyelyste er for få til at man får annet enn en indikasjon når man sammenlikner med HD (og også HD-registreringer var litt tynt, jeg synes det var overraskende lavt antall HD-sjekkede hos belgerne.. trodde de ble røntgnet mer jeg).

    Dog vil jeg si at indikasjonene tilsier definitivt at man må øyelyse fler – enten det gjelder kelpie eller belger. Her kan det virkelig være store mørketall (statistikkens finurligheter – vi kan utifra materialet ovenfor ihvertfall si at det er mulighet for høye %-andeler. Tallene beviser ihvertfall at det ikke er 0 forekomst. Nei, jeg skal ikke legge ut om statistikk her..)

    Men jeg lurte på, hvis man har en gammel hund og den får påvist katarakt, vil man se forskjell på om det var alderdoms katerakt eller om det er en slik arvelig/langsomt utviklende katarakt som har vært lenge? For hvis man ikke ser forskjell på de 2 typene, så kunne man kanskje se på gamle hunder – er forekomsten av katarakt veldig høy der? Det ville jo kunne tyde på at de har hatt uoppdaget katarakt lenge?

    1. Ja du er jo en sånn tall-dame så du burde jo se om jeg tar helt feil her eller ikke 🙂

      Den siste tror jeg egentlig bare mer øyenlysning kan svare på. Om Blaze feks viste seg å ha katerakt på sitt venstre øye så hadde jeg ikke blitt overrasket, for det har hatt alvorlige traumer og store infeksjoner opp til flere ganger. Men det er jo svært få hunder som faktisk har så store traumer på øynene som det blir beskrevet i matriale og av veterinærene.
      Så hvor mange kan egentlig forkaste det som skade? Vi snakker jo gjerne om litt mer enn en «simpel» øyeinfeksjon.
      Eneste som kan si noe om hva slags katerakt som evt er er jo faktisk øyenlysning.

  2. Man ska vara medveten om att inte alla anmärkningar är av det ärftliga slaget och att många av dom kan användas i avel med en fri partnet. Det finns heller inte en massa blinda gamla hundar – vilket tyder på att det inte är något utbrett problem.

    1. Det er akkurat det som står i artikkelen også 🙂
      Men som HD og AD så er det noe man undersøker, selv om svært få faktisk har ett problem med sine hofter eller albuer.
      Men kan du si at noe ikke er ett utbredt problem på det grunnlaget at man ikke ser så mange gamle blinde hunder? De fleste som blir gradvis blinde ser man omtrent ingen forandring på om deres mentalitet er bra. Og om man da skal ta noen stikkprøver, hvorfor ikek gjøre det når hunden er innefor den alderen hvor de sykdommene som gradvis dukker opp kan vise seg, og ikke når hunden er 2-3 år?

  3. Jeg synes tallene tilsier at dette bør absolutt undersøkes nærmere. De finske tallene, som er de mest «solide» ovenfor, viser altså hele 8.1 %. De svenske tallene, ikke fullt så bra men gir en antydning, er på over 16 %. Nei, det behøver ikke være noe utbredt problem, men tallmaterialet antyder at det kan være det. En forekomst av en muligens arvelig sykdom på 8 %, er høyt. Hvis man ikke tar dette alvorlig og kartlegger, risikerer man på sikt i sin ytterste konsekvens , å ende opp med en rase hvor alle individene utvikler katarakt.

    For å oppsummere: vi vet ikke om dette er et problem eller ikke. Det tallmaterialet man har, antyder at det kan være et problem. Så da må man kartlegge for å finne ut av det først. Først når det er gjort vet man om «Ja, dette er et problem i rasen og avlsarbeidet må også fokusere på det» eller man kan si «Nei, dette er ikke noe problem egentlig». Men inntil man har kartlagt, så blir det bare synsing.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s